Forakten for de andre 

Liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser, bærer selv noe av ansvaret for at de har mistet anseelse og tillit.

av Inger Merete Hobbelstad
forfatter og kritiker i Dagbladet

Sverigedemokrater hyller Jimmie Åkesson når han talerpå Nytorget på Södermalm i Stockholm, 13 september 2014, dagen før valget.
Sverigedemokrater hyller Jimmie Åkesson når han talerpå Nytorget på Södermalm i Stockholm, 13 september 2014, dagen før valget.

Sommeren jeg var seksten år, var jeg på språkskole i Salzburg i Østerrike for å lære meg å snakke bedre tysk. Den av de andre elevene jeg klikket mest høylydt med, var en jevnaldrende jente som het Abi. Foreldrene til Abi var fra Nigeria, men da hun var liten flyttet de til Irland, der datteren hadde vokst opp. Abi og jeg hang sammen nesten konstant. Nå, ganske nøyaktig tyve år senere, er det én side ved det vennskapet jeg tenker litt på. Til dags dato aner jeg ikke hvilken religion Abi tilhørte.

Det virker som en magisk liten pustepause i historien, de årene der spørsmål om tilhørighet til et folkeslag eller en religion var irrelevant. Jeg tror disse årene særlig preget den generasjonen som var litt eldre enn Abi og meg; backpackerne, utenlandsstudentene, de begavede elevene med Erasmus-stipend. Gløgge unge gutter og jenter fløt over grensene og ut i verden, møtte likesinnede fra andre land, og reagerte med begeistring og optimisme. På et kontinent med en historie full giftig nasjonalisme og forfølgelse av minoriteter, hildret en åpen og internasjonal fremtid.

Nettopp disse optimistene, de internasjonalt orienterte forskerne og journalistene, de etablerte politikerne som har støttet opp om EUs fire friheter, har de siste par årene blitt møtt med en brottsjø av raseri fra de nye, populistiske bevegelsene. En sterk forakt for alle som kan sies å tilhøre en elite, innen media, akademia og politikk, står sentralt i de høyreradikale bevegelsene i land som Frankrike, Storbritannia, Sverige og USA. De beskyldes for å fordreie virkeligheten for å trumfe gjennom sin egen politiske agenda.

I enkelte kretser oppfattes disse yrkesgruppene generelt og journalister spesielt som en venstrevridd konspirasjon som vil utradere nasjonalstaten og ta hverdagen og arbeidsplassen fra folk flest. På de store folkemøtene sine egget Donald Trump regelmessig opp tilskuerskaren med haranger mot mediene og «eliten», og oppfordret publikum til å snu seg mot presseplattformen og rope skjellsord mot journalistene der, noe mange gjorde med glede. Under Brexit-kampanjen avfeide tidligere justisminister og Brexit-tilhenger Michael Gove famøst en innvending fra en økonom med ordene «jeg tror folket har fått nok av eksperter».

I Norge, der fenomenet på ingen måte er like sterkt, får journalister oftere enn før mailer der de beskyldes for å være forrædere og folkeundertrykkere, iblant med vage antydninger om at vi vil få unngjelde i et voldelig oppgjør om ikke så lenge. At ordet «forræder» brukes stadig oftere er en av de mest ubehagelige tendensene i denne formen for antielitisme; antydningen om at det å presentere en mening en leser ikke liker, er å svikte et nasjonalt fellesskap som noen åpenbart ønsker å se gå i marsjtakt. Da det britiske parlamentsmedlemmet Jo Cox, som jobbet for asylsøkeres rettigheter, ble myrdet i 2016, var det av en mann som ropte «Storbritannia først» mens han angrep henne.

Selv om journalister ikke er fullt så venstrevridde som kritikerne vil ha det til, vil jeg si at mange av dem deler en spesifikk motivasjon med mange som engasjerer seg politisk på venstresiden — nemlig at de ønsker å tale de undertrykkedes og underprivilegertes sak mot makta. Det er et edelt motiv, men det bærer i seg noen fallgruver. For hvem er det du definerer som de undertrykkede og diskriminerte? Hvis du er overbevist om at du hjelper en svak og kanskje forfulgt part, hva gjør det med måten du ser på dem du kritiserer? Hvis du tenker at stigmatiseringen av innvandrere er et stort problem i samfunnet, at de som sådan er en utsatt gruppe, kan du være at du unnlater å ta i problemer innad i minoritetsmiljøene, fordi du ikke vil bidra til enda mer stigmatisering? Hvis du er opptatt av å bedre kvinners stilling i samfunnet, kan det være at du ikke synes det er så viktig å påtale det når menn sakker akterut på viktige området i samfunnet? Hvis du er opptatt av at mennesket ikke skal utnytte makten de har overfor dyr, kan det hende det er vanskelig å identifisere seg med bonden som må opp i lia i dyp snø for å hente oppflerrede lammelik som ulven har tatt?

Det er mange som sier at vi må bli mer empatiske, i politikken og samfunnsdebatten. Men mange som argumenterer slik, mener vi må bli mer empatiske med én bestemt part, det være seg romfolk eller ulver eller kvinnelige samfunnsdebattanter som blir gjenstand for en pornografisk harselas på NRK. Ofte innebærer denne empatien en svartmaling av andre.

De siste årene har jeg tenkt stadig oftere at sjiktet liberale urbanister som nå demoniseres av de populistiske bevegelsene, selv bærer noe av ansvaret for at de har mistet anseelse og tillit. Etter finanskrisen og flyktningkrisen, med jevnlige terrorangrep i Europa, er det ikke rart at betydelige deler av befolkningen, som fikk økonomisk frihet og kulturell åpenhet fremstilt som et ubestridelig ideal, føler seg lurt. Det er ikke rart om de tenker at de som administrerte, formidlet og fortolket de store avgjørelsene, ikke visste hva de snakket om, og ikke hadde kontrollen over konsekvensene av disse avgjørelsene. Kanskje husker de hvordan enkelte dissidenter, for eksempel de som pekte på at møter mellom folkegrupper fra forskjellige kulturer kunne føre til en viss friksjon, ble mistenkeliggjort og beskyldt for å spre fordommer eller panikk. Den norske sosialantropologen Unni Wikan er en av disse.

Det som i stor grad har skjedd etter at globaliseringen og internasjonaliseringen slo verdens porter på vid gap, er ikke at folk i sin alminnelighet har løpt de nye eventyrene i møte med åpne armer.

Det var særlig under flyktningkrisen høsten 2015 det for alvor ble både stuerent og vanlig å lufte bekymringer for trygge grenser, økonomisk bærekraft og kulturell stabilitet i møte med stor innvandring til Norge. Men fremdeles er det slik at de som ble overrumplet av populismens fremvekst, kan la være å gå i seg selv. De kan i stedet peke på en ideologisk motstander og hevde at uroen er deres skyld. De som står til venstre, kan peke på de økonomiske liberalistene og si at det er frihandel og deregulering av finansmarkedet som har ført til opprøret. De som står til høyre, kan peke på venstresiden og mene at de har manglet forståelse for kulturelle motsetninger og ønsket om å bevare det bestående. Ved å tenke slik kan alle holde frem som de stevner. Jeg ønsker å se på den blinde flekken hos de som har sterk medfølelse med økonomisk utrygghet, men veldig liten empati med kulturell utrygghet. Kanskje har denne blindheten med å gjøre at de har en ofte taus kulturell forakt for det sjiktet av befolkningen de mener bør få det økonomisk bedre.

Det som i stor grad har skjedd etter at globaliseringen og internasjonaliseringen slo verdens porter på vid gap, er ikke at folk i sin alminnelighet har løpt de nye eventyrene i møte med åpne armer. Snarere har de krøllet seg sammen som truede dyr, på små tuer, og søkt seg mot det velkjente. De har blitt trukket mot mindre fellesskap, ikke mot større; mot grupper av fortrolige, og mot en fortid som i retrospekt har fått et gyllent skjær av uskyld. Kongehuset står knallsterkt. Kristne sanger og tradisjoner i skolen forsvares iherdig av mange som neppe er spesielt interessert i det religiøse innholdet. Mange søker seg mot det som virker trygt, oversiktlig, velkjent, håndterlig.

På en måte er dette en bevegelse mot en modernitet som i seg selv er i stadig endring, og som startet med den industrielle revolusjon og med paradigmeskiftene i moderne tenkning som slo inn over den vestlige verden for omtrent 150 år siden. I 1982 kom filosofen Marshall Berman ut med modernismeanalysen«Everything That Is Solid Melts Into Air». Han så for seg en prosess der alt som var tradisjonelt og symbolsk i stadig større grad ville rives vekk av kreftene som ble utløst av teknologiens fremskritt. Berman skriver: «Å være moderne er å befinne oss i et miljø som lover oss eventyr, makt, glede, vekst, forvandling av oss selv og av verden — og som, samtidig, truer med å ødelegge alt vi har, alt vi vet, alt vi er». Når alle bevegelser blir større og raskere og alle avgjørelser og initiativ skjer på et stadig mer overordnet nivå, er følelsen av maktesløshet en naturlig reaksjon. Enkeltmenneskene blir stadig mindre i forhold til prosessene som omgir dem. Det kan sies å ha begynt med at de måtte gå inn i en fabrikk der maskinene var sterkere enn dem, og i kriger der våpnene kunne drepe store soldatskarer av gangen. Det har fortsatt til et stadium av historien der veldige bølger synes å slå innover dem med jevne mellomrom uten at verken de eller politikerne som er satt til å beskytte dem klarer å hindre det. Noen hver kan føle seg liten og lengte etter sterkere vern og større handlekraft i møte med de siste årenes kriser, uavhengig av hvilken som har uroet dem mest: Klimakrisen, finanskrisen, flyktningkrisen eller det vedvarende trykket fra terrorismen.

I sin bok «The Righteous Mind» prøver Jonathan Haidt, professor i psykologi ved New York University, å finne ut hvorfor verdidebatter blir så enormt fastlåste. Et av poengene hans er at verdivurderingene våre er basert på følelser, ikke rasjonalitet, og når vi leser politisk litteratur eller setter oss inn i nye saksforhold, er det sjelden for å utfordre våre meninger, men for å få bedre argumenter mot de andre. Fordi vi har forskjellige skalaer for hva som er godt og ondt, og instinktivt plasserer andres meninger på disse skalaene, blir det vanskelig å snakke sammen. Haidt mener vi har undervurdert vår medfødte tribalisme, eller stammementalitet. Store deler av tiden da menneskeheten utviklet seg frem mot det de er i dag, levde vi i små klynger, der medlemmene samarbeidet og angrep alt som kom utenfra og som fremsto som trusler. Dette preger fremdeles tankene og følelsene våre. Dette betyr ikke at vi er uforanderlige, men det betyr at mange må kjempe med noe dypt i seg selv hvis vi ufrivillig bringes i nærkontakt med det ukjente og uforutsigbare.

Ifølge Goodhart er de siste årenes grasrotopprør en reaksjon på at Anywheres-gruppen har staket opp kursen for samfunnet. De har trodd de har handlet på vegne av alle, men egentlig har de handlet på vegne av seg selv.

Den sommeren da jeg hang sammen med Abi og de sveitsiske venninnene våre tror jeg jeg tenkte at vi var som alle andre. Kanskje tok jeg ikke høyde for at vi også var en stamme. Når jeg nå ser tilbake på jentegjengen som satt på gresset i Salzburgs parker, tenker jeg at vi delte et visst gemytt og en bakgrunn som ikke var så ulik: Vi var utadvendte, nysgjerrige, ganske intense, like interesserte i språk og kunst og litteratur som vi var dørgende uinteresserte i religion. Om vi hadde blitt spurt, tror jeg vi ville antatt at alle måtte ha lyst til å gjøre akkurat det vi gjorde.

En av dem som har vært gjennom en lignende prosess er skribenten og redaktøren David Goodhart, som pleide å stå stødig på venstresiden i britisk politikk — delvis, har han senere medgitt, som en del av et opprør mot sin far, en konservativ politiker. Men i de senere årene har eplet trippet nærmere stammen. I sin siste bok skriver Goodhart om spenningsforholdet mellom gruppene han kaller somewheres og anywheres. De sistnevnte, altså gruppen som kan kalles «hvorsomhelst», er, ifølge Goodhart, ressurssterke og godt rustet for å delta i åpne, konkurransepregede systemer. Fordommer og proteksjonisme vil være kjepper i hjulene for dem. De vil også, antagelig, se på sin identitet som noe er nært knyttet til det de har fått til i livet, til utdannelse og jobb — ulikt de som opplever sin identitet som noe mer rotfestet, mer knyttet til kjønn, etnisitet eller hjemsted. Anywheres er folk som vil oppleve at livene deres berikes voldsomt av at de kan reise ut og bryne seg på nye steder og få venner fra andre land. De som derimot kan regnes som somewheres, de stedbundne, vil ha mye mindre å vinne på den samme åpenheten — de vil føle at de må forsvare seg mot innrykk på deres hjemmebane, av utenforstående som gjør hverdagen deres mindre forutsigbar og jobbene deres mindre sikre. Ifølge Goodhart er de siste årenes grasrotopprør en reaksjon på at Anywheres-gruppen har staket opp kursen for samfunnet. De har trodd de har handlet på vegne av alle, men egentlig har de handlet på vegne av seg selv.

Der Goodhart snakker om somewheres og anywheres, snakker Haidt om «globalistene», og hvordan det er perspektiver og verdier de ikke forstår eller i alle fall ikke tillegger nok tyngde. En vanlig innvending her er at de som lever i byer og har et moderne mangfold tett på seg, som regel stemmer for kandidater som støtter og til og med vil utvide mangfoldet. Innbyggerne i London stemte for å bli i EU, innbyggere i de amerikanske storbyene stemte på Hillary Clinton og mot Donald Trump.

Innbyggere i strøk av Storbritannia som har opplevd lite innvandring, vil like fullt oppgi «innvandring» som hovedårsaken til å stemme for Brexit. Dette tolkes av mange som tegn på at det å leve tett på mangfoldet og omskifteligheten, normaliserer det og viser at det ikke er noe å frykte. Med andre ord: Hvis du ikke ønsker et mangfoldig samfunn, er det fordi du ikke har opplevd det ennå. Dette er et viktig poeng, og mange forenklede oppfatninger brister i møte med nærkontakt med den andre. Men det fortjener også å kompliseres. Haidt har pekt på at grunnene til at byborgerne stemmer for liberale og åpne politiske kandidater, ikke bare er at de lever tett på et mangfold. De stemmer også som de gjør fordi de er globalister av natur, på grunn av den samme tilbøyeligheten som fikk dem til å oppsøke det urbane mangfoldet i første omgang, ved enten å flytte til byen eller å velge å bli der. Valget deres sier ikke bare noe om erfaring, men også om gemytt — og andre mennesker vil være tilbøyelige til å reagere annerledes på den samme erfaringen. Mange liberale bymennesker lever og jobber dessuten i bydeler der de sjelden kommer i nærkontakt med de konfliktene som kulturelt mangfold kan føre med seg.

En annen, mer hjemlig skikkelse som er desto mer kontroversiell, er historieprofessor Nils Rune Langeland. I 2011 ga Langeland ut en liten essaysamling som heter «Krossferd», en slags reisedagbok. Der kom han med noen sveipende og ganske teatralske historiske analyser, som han syntes å se på som en evig kamp mellom vesten og Islam, der det dekadente og ettergivende vesten var iferd med å bli den tapende part. Langeland skulle senere komme med ganske harde karakteristikker av folk med bakgrunn fra andre kontinenter enn ham selv, som bare kan beskrives som rimelig problematiske. Men i «Krossferd» var han også svært observant for hva for en kløft som var i ferd med å åpne seg i vestlige land, mellom den internasjonalt orienterte eliten og det mer nasjonalt orienterte folket.

Når Langeland betrakter de europeiske landene han besøker i boken, ser han et sett av to- og trespråklige paneuropeiske profesjonelle med base i Brüssel som farer rundt over kontinentet. Mennene ved stambordene på de brune pubene i hjemlandene deres, derimot, blir der de er og blir sintere og sintere. Det slo meg den gang at Langeland hadde et godt blikk for hvor fremmede de kosmopolitiske Brüsselbeboerene og mennene ved Stammtisch var for hverandre. Da jeg intervjuet ham om boken den gangen for over seks år siden, i et underlig intervju med en distinkt krigersk undertone, spurte jeg Langeland om hva som ville skje hvis internasjonalistene og de sinte mennene ikke begynte å snakke sammen. Han svarte:

- Det er helt uavklart. Og det er Europas og USAs dilemma i dag. Husk at også Sarah Palin i USA representerer de sinte mennene. Eliten og folket ved stambordet er ikke i dialog. De må begynne å snakke sammen. Ellers vil det skje en katastrofe.

Akkurat i dette spørsmålet synes jeg Langeland fortjener å bli anerkjent for sin fremsynthet.

Slik er analysene fra en brite og en nordmann. En tredje analytiker jeg har lyst til å trekke frem, er amerikansk, og har også et godt blikk for nettopp tribalismen innenfor de vestlige landene og hvordan den har blitt sterkere og ikke svakere parallelt med at landene selv har blitt mer åpne.

Dagen etter det amerikanske presidentvalget publiserte jurist og sakprosaforfatter Joan C. Williams artikkelen «What So Many People Don’t Get About the U.S. Working Class», der hun etterlyste en lignende forståelse. Williams beskrev hvor provoserende det er for mange medlemmer av den hvite arbeiderklassen når medlemmer av den velutdannede middelklassen har sterke meninger om hvordan de skal leve.

Gjennom hele valgkampen hadde kommentatorer spurt seg om hvordan det kunne være at velgere som ønsket å vise fingeren til eliten, kunne velge seg en arving fra New York som sin talsperson. Williams var ikke overrasket. Hun savnet bevissthet om at store deler av den hvite arbeiderklassen i USA, som hun sier, forakter de profesjonelle men beundrer de rike. De rike har suksessen de ubemidlede drømmer om å ha, og lever kanskje slik mange av dem ville ønsket å gjøre. Samtidig har arbeiderklassen liten eller ingen kontakt med landets rikeste. Derimot har de hyppig kontakt med fagfolk og profesjonelle — de er mellomlederen, læreren og legen; det vil si, de er overordnede som vurderer arbeiderklassen ut fra et sett av regler de selv ikke mestrer på samme måte. Williams skriver: Drømmen er ikke å bli øvre middelklasse, drømmen er å være i sitt eget, hjemlige miljø, bare med mer penger, og helst være uavhengig og eie sitt eget levebrød, slik at ingen kan kommandere dem rundt.

For følelsen, av å bli vurdert, belært, moralisert over, er blant det som fyrer opp det sterke antielitistiske sinnelaget. Noe av det samme skjer når konspirasjonsteorier brer om seg.

Ut fra et slikt ideal er det ikke vanskelig å se for seg at Donald Trump er lettere å identifisere seg med enn Hillary Clinton. Det er heller ikke vanskelig å se, synes jeg, at Trumps mange fornærmelige utfall, mot kvinner, latinamerikanere, handicappede og så videre, ble oppfattet svært forskjellig i forskjellige sjikt. For den urbane middelklassen var det snakk om sjokkerende angrep på svake grupper og en tilsidesetting av all alminnelig anstendighet. For andre, mange andre, var det en sterk appell nettopp i skamløsheten. For dem var det noe befriende og beundringsverdig i det å nekte å la seg dømme, men å valse over enhver grense med en bredbent og brautende machismo som nektet å akseptere noen normer som var etablert av andre enn ham selv.

For følelsen, av å bli vurdert, belært, moralisert over, er blant det som fyrer opp det sterke antielitistiske sinnelaget. Noe av det samme skjer når konspirasjonsteorier brer om seg. Mange av dem har jo nettopp det ved seg at de gir legfolk verktøy til å peke på fagfolk og si at det ikke er slik at de vet best, selv om de har grader og titler på plass. Tanken om at forskere innenfor en rekke felt, det være seg klimaspørsmål, medisin eller britisk renessanselitteratur, egentlig er en korrupt klubb som ikke har peiling likevel, men som tviholder på posisjonene sine gjennom å holde dissentere nede, har bred appell.

Det er betegnende at Klassekampen, avisen som mer enn noe annet norsk organ påberoper seg å snakke arbeidsfolkets sak, i påfallende liten grad befatter seg med folkelig underholdning, som «Skal vi danse» eller «Kjendis-Farmen».

Side om side med det moderne demokratiet vokste ideen om folkeopplysning frem. Folkestyrets forkjempere hadde en klar formening om at det ene forutsetter det andre. Skal folket stemme, må de kunne vite hva de faktisk stemmer på. De må ha kunnskaper nok til å sette seg inn i sakene og til å kunne gjennomskue forsøk på manipulasjon. Arbeidet med folkeopplysning har vært uendelig viktig. Men så er det dét, at det ikke alltid skal så mye til før folkeopplysning bikker over i folkeoppdragelse. Med folkeoppdragelse mener jeg en idé i det øvre eller opinionsdannende sjikt, om at resten av folket egentlig både vil og bør bli som dem, dele deres verdier og lese de samme bøkene. Det er betegnende at Klassekampen, avisen som mer enn noe annet norsk organ påberoper seg å snakke arbeidsfolkets sak, i påfallende liten grad befatter seg med folkelig underholdning, som «Skal vi danse» eller «Kjendis-Farmen». Det er langt mer sannsynlig å finne en artikkel om Lacan enn om Lothepus i venstresidas eget organ.

Forakten for kulturuttrykk mange i arbeiderklassen setter pris på, kan være sterk nettopp blant de som påberoper seg å tale arbeiderklassens sak. I fjor høst skrev jeg en kommentar der jeg brukte den uavhengige og tradisjonelt radikale bokhandelen Tronsmo i Oslo som eksempel. I Tronsmos gamle lokaler hang en plakat som med stolthet forkynte hva kunden ikke kom til å finne i butikken. På listen sto «snøkuler» og «kort som du opnar også kjem det musikk» (dette sto selvfølgelig på nynorsk). På denne plakaten sto også boktitler som «Alkymisten», «Profeten» og «Pornopung». Jeg brukte dette i en aviskommentar som et eksempel på den kulturelle nedlatenheten deler av venstresiden kan ha nettopp overfor sjiktet av befolkningen de støtter i økonomiske spørsmål, for bøkene det er snakk om, har vært store salgssuksesser som har nådd langt utover det alminnelige publikummet for skjønnlitteratur. En variant av det samme er tendensen til å gjøre narr av skrivefeilene i rasistiske eller sinte Facebook-kommentarer, noe tidligere SU-formann Andreas Christiansen Halse også har trukket frem som vanligere enn man skulle tro blant rettroende på hans egen side av det politiske sentrum.

Noen dager etter at kommentaren min sto på trykk fikk jeg en rasende telefon fra en person sentralt i Tronsmo-systemet. Denne mannen mente det kun var fordommer som lå til grunn for oppfatningen om at dette var litteratur som ble lest av arbeiderklassen. Han mente jeg drev med en uakseptabel generalisering. Det plakaten kritiserte, mente mannen i den andre enden, var kommersialiseringen av bokbransjen. Det var big business, ikke den enkelte kunde, som plakaten var en satire over, og av oss to, forstått som butikken og jeg, var det for ham helt klart jeg som var den nedlatende. Jeg mente og mener fremdeles at det å ha en plakat hengende i butikken som skryter av at de ikke har underlødige bøker, en plakat som er uforståelig hvis du ikke instinktivt vet at disse bøkene ikke er verd papiret de er skrevet på, er veldig snobbete. Plakaten taler til en krets av innforstått kulturell middelklasse. Salgstallene til de tre bøkene tilsa at de hadde nådd bredere ut enn de fleste andre boktitler. Dessuten hadde jeg lagt merke til at de ofte ble snakket om på en helt annen måte utenfor Blindern enn i de beleste kretsene jeg som litteraturstudent var en del av. Hvis jeg møtte gutter jeg hadde gått på ungdomsskolen med, og de hørte at jeg studerte litteratur, kunne de spørre åpent og nysgjerrig om hva jeg syntes om «Pornopung», eller for den saks skyld om «Da Vinci-koden». De hadde lest disse bøkene med et engasjement som ikke ene og alene kunne forklares med at de var prakket på dem av markedsavdelingene i forlagene.

Diskusjonen minnet om en annen diskusjon som hadde herjet et halvt år tidligere, først med Morgenbladet som slagmark, senere med trefninger i de fleste riksmedier. Forfatter Kjartan Fløgstad hadde i essaysamlingen «Etter i saumane» rettet hard kritikk mot den unge franske forfatteren Edouard Louis, som hadde beskrevet sin særdeles tøffe oppvekst i de mer motløse sjiktene av den franske arbeiderklassen i romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Louis skildret barske møter med vold og homofobi. Fløgstad så på boken som en del av den nye mccarthyismen, som ifølge boken har «demonisering av arbeiderklassen» som et sentralt anliggende. Som belegg for tolkningen sin peker Fløgstad på at boken hadde fått gode kritikker, at det franske borgerskapet hadde blitt glade for boken og at den konservative avisen Le Figaro hadde vært begeistret. Med andre ord: Bokens vesentligste egenskap for Fløgstad var hvorvidt den kunne gi borgerskapet skyts mot arbeiderklassen, og bekrefte deres fordommer. Dette poenget inngikk i et essay der Fløgstad betraktet mange av sine egne kritikere som provoserte over positive skildringer av arbeiderklassen. Fløgstads verden er med andre ord en lagkake der lesere med middelklassebakgrunn liker bøker eller kunstverk hvis de bekrefter at deres egen klasse er den overlegne, og misliker dem hvis de fremstiller den andre klassen, arbeiderklassen, som robust og sterk, og preget av positivt fellesskap. Bak ligger, ifølge Fløgstad, en «angst for at organisering nedanfrå på ny skal setje seg opp mot pengemakta».

Det har en stor verdi å ha en slagferdig forfatter som er så villig til tung systemkritikk som det Kjartan Fløgstad er. Men det var underlig hvordan han tilsynelatende ikke ville se at nettopp det varme forsvaret hans av arbeiderklassen gjør at han ender opp både med å avindividualisere dem og å føyse vekk minoriteter og dissentere innenfor denne gruppen – noe han for øvrig ikke gjør på samme måte i romanene sine. Dersom en følger logikken i Fløgstads essay, er den som vil skildre arbeiderklassen, forpliktet til å unngå observasjoner eller problematiseringer som kan stemme overens med forestillingene om dem, hvor reelle observasjonene enn er – fordi det svekker arbeiderklassen som gruppe i den store stenderkampen i samfunnet. Edouard Louis selv kontret med følgende: «Alt for lenge, i en litterær og politisk tradisjon, har vi trodd at for å kjempe for arbeiderklassen, må vi gi et godt bilde av arbeiderklassen».

Dette synet, som altså går ut på at man ikke nødvendigvis hjelper en gruppe ved å kjempe mot alle som kritiserer noen av gruppens medlemmer, kan overføres på en rekke andre diskusjoner der majoritet brytes mot minoritet, det være seg en seksuell, sosial, kulturell eller religiøs sådan. Ved å si at et debattinnlegg skal vektes moralsk etter i hvilken grad det kan bygge opp om fordommer, ikke etter i hvilken grad det tar opp reelle og presserende problemer, oppfordrer man til lite annet enn stillstand og sementering. Det kan også føre til at det er en gruppes forsvarere, og ikke deres kritikere, som er mest henfalne til å se på en gruppe som en monolitt, som en ansamling av forulempede og ikke en spraglete gruppe med enkeltmennesker med ulik miks av gode og slette egenskaper.

Dette er et syn som er å finne både i Fløgstads essay og i telefonharangen fra Tronsmo. Og i dette ligger noe av grunnen til at min samtalepartner og jeg kunne være så overbevist om at det var den andre som var nedlatende. For ham, den andre, var suksessen til «Profeten» og «Pornopung» et spørsmål om kommersiell dupering. Jeg så på dette synet igjen som altfor snevert, og en underkjennelse av referansene til en stor gruppe av befolkningen. Det er tross alt mange bøker som blir utgitt i den hensikt å treffe bredt, og som aldri gjør det.

Men så er det også slik at noen, ganske enkelt, vil ha et annet, mer lukket og oversiktelig samfunn. De er ikke nødvendigvis forførte, de kommer ikke nødvendigvis til å våkne opp om et års tid, glippe med øynene og tenke sannelig, kommentatoren i New York Times eller The Guardian hadde visst rett hele tiden.

Jeg nevner denne anekdoten fordi den er betegnende for et syn jeg finner ganske ofte hos polemikere og analytikere med en helling mot venstre. Det går på at de som har en annen smak enn dem, eller et annet syn på hvor åpent samfunnet skal være, er dupert av krefter som er sterkere enn dem selv. Slik kan både Brexit og valget av Donald Trump først og fremst bli resultater av løgnaktige kampanjer. Slik kan man konkludere med at det mediene ikke lyktes med, var å stille folkeforførerne til veggs. Igjen: Det stemmer åpenbart at overdrivelser og direkte usannheter florerte i de to valgkampene, og at dette påvirket resultatet. Men så er det også slik at noen, ganske enkelt, vil ha et annet, mer lukket og oversiktelig samfunn. De er ikke nødvendigvis forførte, de kommer ikke nødvendigvis til å våkne opp om et års tid, glippe med øynene og tenke sannelig, kommentatoren i New York Times eller The Guardian hadde visst rett hele tiden.

I 2011 kom rapporten til det første Brochmann-utvalget. Den ropte varsko om at stor innvandring fra ikke-vestlige land ikke var bærekraftig. Utvalget hevdet at det ville være mulig å opprettholde velferdsstaten på sikt, og på dagens nivå, om det skulle fortsette å komme mange tilflyttere som av åpenbare grunner som språk og utdannelsesbakgrunn ville være vanskelige å sysselsette. Min daværende kollega Marte Michelet skrev en kronikk i Dagbladet, med tittelen «Heretter er det personlig». Hun ventet på den tiden barn med kjæresten, som hadde bakgrunn fra Iran. Marte opplevde rapporten som et angrep på sitt eget, ufødte barn, hun leste rapporten som om dette barnet allerede ble betraktet som et nettotap for samfunnet — noe som knapt kunne sies å være en rimelig tolkning.

Rapporten sa naturligvis ingenting om enkeltindivider, men om lange linjer og dokumenterbare utfordringer. Men ifølge Marte — en kollega jeg alltid satte stor pris på, selv om jeg var uenig med henne i dette — var i det hele tatt å være opptatt av kostnadene ved ikke-vestlig innvandring en metode for å markere hele folkegrupper som kostbare og derfor uønsket. Ifølge logikken i kronikken er det umoralsk i det hele tatt å drive med slik forskning, fordi det bygger opp om fordommer og mistanker, til og med mot barn som ikke ennå er født. Hun stilte det retoriske spørsmålet: «Hva er det som har skjedd med oss i Norge når vi plutselig blir kvalme og sjokkerte over at flyktninger ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet»?»

Året etter Brochmann-rapporten og Martes tilsvar, viet Morgenbladet en utgave til det de kalte «Det godes problem», for å utforske hva som motiverer mennesker til å gjøre gode gjerninger. For å finne ut av dette, hadde avisen seks små intervjuer med folk de mente gjorde nettopp dette. Alle som ble intervjuet under samleoverskriften «godhet», var aktivister på vegne av innvandrere og asylsøkere. Men hvis du betegner den ene parten i et krevende politisk spørsmål som «den gode», hva sier du samtidig om de som er uenig med dem? Hva sier du om politikerne som har ansvar på feltet og de ansatte i UDI, som var hovedmotstanderne til mange av de som avisen kåret til «gode mennesker», de som har som krevende oppgave å være portvoktere, som nødvendigvis må være kritiske, etterrettelige og holde seg til de politisk etablerte retningslinjene?

La meg legge til to andre eksempler, med omtrent ti års mellomrom. Det ene er karikaturstriden i 2006, der flere skandinaviske aviser, blant annet Vebjørn Selbekks kristne avis Magazinet, mottok alvorlige trusler etter å ha trykket karikaturtegninger av profeten Muhammed. Den gjengse reaksjonen blant norske mediefolk var ikke å stille seg last og brast ved Vebjørn Selbekk, og forsvare hans selvfølgelige rett til å trykke også materiale som enkelte grupper kunne finne støtende — men å mane til å ta hensyn til de sårede følelsene til en religiøs minoritet.

Det andre eksemplet er forskningsrapporten om tilreisende tiggere av romfolket som ble publisert av Fafo i 2015 og øyeblikkelig ble et innlegg i den pågående debatten om tigging. I den konkluderte forskerne med at oppfatningen om at det var kriminelle bakmenn bak tiggerne måtte regnes for en myte. Forskerne hadde gjort intervjuer med omtent tolvhundre informanter. De gjorde et poeng av at de hadde spurt informantene på slutten av intervjuene om det var noe de hadde lyst til å føye til — og at svært mange da ga uttrykk for takknemlighet over å ha blitt lyttet til, overfor det norske folk, og, la forskerne til, overfor dronning Sonja.

Kronikken til Michelet, artiklene om «det godes problem», karikaturstriden og tiggerdebatten har noe til felles. De er debatter der meningssterke og språksikre forskere og journalister forfekter tydelige offernarrativer, der det ikke er tvil om hvem som er den svake part.

Nylig kom det en dokumentar i regi av NRK Brennpunkt som avslørte nettopp kriminelle bakmenn bak et nettverk av romtiggere, som førte til ny debatt om hva Fafo-rapportens konklusjoner hadde vært basert på. Selv merket jeg meg at i den samme rapporten, der forskerne ikke legger skjul på at det begås mye småkriminalitet av folk som tilhører dette miljøet, lommetyverier og lignende, altså handlinger som knapt kan kalles takknemlige, tar de egenrapportene om takknemlighet og beundring for den norske dronningen for god fisk.

Kronikken til Michelet, artiklene om «det godes problem», karikaturstriden og tiggerdebatten har noe til felles. De er debatter der meningssterke og språksikre forskere og journalister forfekter tydelige offernarrativer, der det ikke er tvil om hvem som er den svake part — og det er alltid gruppen som i forskjellig grad har røtter utenfor Norge, og som i mange tilfeller vil være utsatt for forskjellsbehandling på grunn av sin synlige annerledeshet. En utilsiktet konsekvens er at de som har fått offerrollen, konsekvent omtales som enkle, rene og oppriktige, i den grad at jeg har store problemer med å se på dette som empati.

Pressen er, og skal være, orientert mot konflikter. Men akkurat når det gjelder integreringsdebatten, har det eksistert utfordringer knyttet til dette feltet, sikkerhetsmessige, sosiale og samfunnsøkonomiske, som mange av dem lenge vegret seg for å ta tak i, eller rett ut ikke ønsket å trekke frem i lyset.

Empati er å kunne se seg selv i en annens sted — og erkjenne den andre som et komplekst menneske med gode og dårlige sider. Det er et paradoks at de som synes det er mest maktpåliggende å beskytte grupper som er utsatt for diskriminering av storsamfunnet, har det med å fremstille dem de beskytter, som enklere enn hva de nødvendigvis må være. Kommentatorene som polemiserte mot Vebjørn Selbekk, så på norske muslimer som en ensartet blokk med skjøre følelser — og ikke som en gruppe med til dels sterk indre strid, der mange kjemper en kostbar kamp nettopp for liberale verdier. Forskerne som fremlegger konklusjoner som er i tråd med romtiggernes fremstilling av seg selv og sine egne følelser, tar i alle fall ikke i rapporten opp at denne takknemligheten også kan være en del av tiggingens teatralske side. De synes ikke å tenke tanken at det kanskje ikke er så overraskende om personer som bruker hele dagen på å krype for forbipasserende, som er rikere enn dem og som gjerne feier forbi dem uten å møte blikket deres, kanskje ikke har takknemlighet som sin dominerende følelse. Og artikkelen i Morgenbladet, som fremstiller asylaktivistenes harme mot mistenkeliggjøringen av de som søker asyl, synes ikke å ta høyde for at det i mange tilfeller er klart i asylsøkernes egen interesse å lyve for myndighetene — på samme måte som det er klart i romtiggernes interesse å fremstille seg selv som ydmyke og oppriktige i møte med forskerne.

Selv tenker jeg som så at dersom jeg hadde vært en somalisk tobarnsmor med sjanse til å få opphold i Norge, men kanskje ikke med en klokkeklar sak, så ville jeg ljugd så det rant av meg. Jeg ville brent papirene mine og diktet opp de villeste historier. Ikke fordi jeg var noe dårlig menneske — fordi jeg var et voksent menneske med fungerende overlevelsesinstinkt. De som har et ubestridelig krav om beskyttelse og de som prøver å fremstå som om de har det, kan fortelle like historier. Å bebreide folk fordi de har med seg en dose skepsis inn i slike møter, eller fordi de mener de økonomiske og langsiktige konsekvensene av innvandring er en vesentlig del av debatten, er å bebreide dem for ikke å være naive. 

Pressen er, og skal være, orientert mot konflikter. Problemer, tydelige uenigheter, maktkamp, maktmisbruk, urettferdighet og uregelmessigheter skal virke som magneter på journalister. Men akkurat når det gjelder integreringsdebatten, har det eksistert utfordringer knyttet til dette feltet, sikkerhetsmessige, sosiale og samfunnsøkonomiske, som mange av dem lenge vegret seg for å ta tak i, eller rett ut ikke ønsket å trekke frem i lyset. De sikkerhetsmessige har med tiden blitt åpenbare, ettersom terrorangrepene i Europa har blitt hyppigere. De sosiale har blitt tatt opp av folk fra innsiden av minoritetsmiljøene, og de samfunnsøkonomiske ble grepet fatt i av Brochmann-utvalget. Men det var ingen grunn til at pressen ikke skulle vært på disse ballene før dem.

Så finnes det også et ansvar for å være balansert, for å fortelle positive historier og for å vise at integreringen i Norge tross alt går bra på mange måter, bedre enn i mange andre land. Dette kan blant annet gjøres ved å benytte seg av det store tilfanget av kunnskapsrike kilder og reflekterte caser med mange forskjellige bakgrunner som finnes i det moderne og mangfoldige Norge. Det er selvfølgelig også uhyre viktig å dekke aggressiviteten mot det samme mangfoldet, fra diskrimineringen i hverdagen til de mumlende truslene om vold fra høyreekstremt hold, som er en del av hverdagen for mange nordmenn med minoritetsbakgrunn. Når det ikke i større grad er en del av denne artikkelen, har det å gjøre med at det ikke har vært noen vegring mot å gå inn i disse problemstillingene, i motsetning til de andre.

Det må være legitimt å ønske seg en annen verden enn den pluralistiske, en som er mindre og mer oversiktlig, preget av stabilitet snarere enn bevegelse, av felles tradisjoner snarere enn boblende mangfold.

Innvandringskritiske røster har et omkved: «Vi må våge å ta debatten». Mot dette innvendes det ofte, og med rette, at vi har tatt debatten i flere tiår allerede. Men samtidig var debatten lenge dominert av idealistiske og lett idylliserende stemmer på den ene side, og et svartmalende Fremskrittsparti på den andre. Debatten raste kanskje konstant, men den var sjelden så presis eller nyansert som den burde vært. Det hadde vært bedre om den hadde bestått av flere stemmer.

Det burde være mulig, tidligere, å erkjenne at, ja, integrering av innvandrere fra kulturer som er mer religiøse og patriarkalske enn den norske vil være krevende. Det vil innebære utfordringer for velferdsordningene og nye verdikamper om religionens plass i offentligheten og kvinners seksuelle frihet.

Det vil innebære en lojalitetskonflikt for mange som føler de står med et ben i forskjellige leire; en identitetskonflikt som kan ende med utenforskap og kanskje aggressivitet om man ikke passer på. Det burde vært erkjent at det er et spenningsforhold mellom mangfold og solidaritet. Det burde vært erkjent at en slik spenning sannsynligvis, i alle fall i en periode, kan gå utover tilliten i nærmiljø og samfunn, der personer med ulike språk, tradisjoner og verdier skal leve tett på hverandre. Det er mulig å si dette, og samtidig peke på berikelsene den samme åpenheten kan føre med seg: Det udiskutabelt gode i at barn fra krigssoner kan vokse opp i et trygt land, den gunstige dynamikken som følger av en innsprøytning i samfunnet av energiske unge mennesker med en klassereise å vinne, de levende fusjonene og synergieffektene i kulturlivet, det økonomisk heldige ved å få nye arbeidsføre folk inn i en aldrende befolkning. Og de som trives i det flerkulturelle Norge og vil ufarliggjøre det overfor skeptikerne, bør kanskje i større grad ta høyde for også motpartens perspektiver. I så henseende er det kanskje ikke så klokt å bebreide folk for å stille velmenende spørsmål om hvor andre mennesker kommer fra, eller latterliggjøre forslaget om å «hjelpe flyktninger der de er», i all hovedsak fordi det stammet fra Fremskrittspartiet. Dilemmaer knyttet til disse spørsmålene er sjelden enkle, og det er sjelden bare én løsning som er den moralsk akseptable.

Og: Det må være legitimt å ønske seg en annen verden enn den pluralistiske, en som er mindre og mer oversiktlig, preget av stabilitet snarere enn bevegelse, av felles tradisjoner snarere enn boblende mangfold. For den som oppriktig ønsker seg et slikt samfunn, er de positive fyndordene brukt om globalisering og stor innvandring ofte veike sammenlignet med det som oppleves som de negative konsekvensene av de samme, store bølgene: At de truer med å utvanne det velkjente; noe man liker og vil holde på. Kulturkonfliktene av i dag kommer ikke til å finne noen løsning hvis ikke denne uroen tas alvorlig.

For det som skjer når denne typen erfaring av verden blir avfeid, er at de som føler det slik, føler at deres opplevelser og synspunkter bare blir anerkjent av populistene. I Sverige er det åpenbart blitt slik at flere stemmer på de høyreradikale Sverigedemokratene enn egentlig føler seg hjemme blant dem, men som gjør det fordi ingen andre partier vil ta i utfordringene knyttet til innvandring. En slik utvikling er farlig.

Det skal sies at det lett venstrelente perspektivet i disse debattene, det som en gang hadde et slags hegemoni, i dag er på defensiven. Det er knapt noen som mottar mer sjikane enn de som argumenterer for større innvandring, eller som gjør den uhyre viktige jobben det er å rapportere fra flyktningleire og fra nøden på strendene i Hellas og Italia. Begrepet «politisk korrekt» gir egentlig ingen meninger lenger, fordi det som pleide å være politisk korrekt for så mange har blitt ukorrekt, for noen endog utilgivelig. Men det gjør ikke alles ansvar for å være allment empatiske og balanserte i debatten noe mindre. En usaklighet rettferdiggjør ikke en usaklighet som svar.

Demokrater og populister er begge orientert mot hva folket mener, men det betyr forskjellige ting for dem. For sanne demokrater er folkemeningen en kakofoni av ulike interesser og ønsker, der både majoritet og minoritet skal føle seg ivaretatt. Populister, derimot, fremstiller folkemeningen et unisont kor som blir forsøkt brakt til taushet av en korrupt elite. De snakker som om enighet og enkelhet er mulig, som om det har eksistert en gang og kan komme til å eksistere igjen. Dette er en nifs utopi. Den blir enda nifsere fordi alle vellykkede populister opererer med et tydelig fiendebilde, noen som kan få skylda ikke bare for de udiskutable problemene i et samfunn, men også for alt annet. Den besnærende demagogen tillater deg å legge ansvaret for alt du ikke liker i ditt eget liv, på andre. Enslige menn kan bebreide feministene. Arbeidsledige kan skylde på innvandringen. Det er et syn på samfunnet og samfunnets prosesser som forakter kompromiss og som avfeier de møysommelige og langsomme politiske prosessene, de som blir så ufullkomne og kompliserte nettopp fordi de skal veie ulike hensyn mot hverandre. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde kan hevde at han blir kneblet over seks spalter i Aftenposten. I sin vemmeligste form åpner et slikt tankesett for å la all anstendighet fare og øse ut de verste beskyldninger mot andre, og så hevde at man blir motarbeidet når man møter motargumenter. Populister er i sin alminnelighet svært gode til å validere følelser. Føler du deg truet, er du truet.

Dette er en fatalistisk visjon som har som et slags grunnsyn at folk fra forskjellige bakgrunner er inkompatible, at religiøs eller kulturell bakgrunn henviser oss til forskjellige enklaver som ikke kan blande seg med hverandre uten at resultatet blir kaos. Slik ser både jihadistene og de høyreekstreme på verden fra hver sin ytterkant, og det er opp til alle som står mellom dem å gjøre sitt for å vise at det ikke stemmer. Men det må gjøres med nennsomhet og pragmatisme og omtanke i alle retninger.

Den sommeren da Abi og jeg lå på de østerrikske gressplenen var vi medlemmer av samme stamme, som kulturinteressert middelklasseungdom på språkskole. Men vi tilhørte også andre grupper, miljøer og erfaringer, som skilte seg fra den andres og forbandt oss med andre mennesker igjen. Abis bakgrunn fra Nigeria og som svart i en hvit majoritetsbefolkning ga henne naturligvis et sett av erfaringer som jeg ikke umiddelbart ville kunne forstå. Min egen bakgrunn fra en gård på det norske bondelandet, ville igjen og på vesentlige måter skille meg fra én som var vokst opp i storbyen Dublin. Våre tilhørigheter er mange og mangfoldige. Selv er jeg norsk, hvit, kvinne, Oslo-beboer, akademiker, ateist, om enn småhyklersk medlem av kirken, Shakespeare-nerd, journalist. Alle tilhørighetene preger meg, de gjør at det er noen erfaringer jeg har førstehåndskjennskap til og andre jeg bare kan prøve forestille meg. Og jeg vil ikke uten videre være med på at noen andre kan si at én tilhørighet, for eksempel min norskhet, er mer definerende eller forpliktende for meg enn andre. Jeg vil heller ikke være med på det hvis noen hevder at den samme norske nasjonaliteten ikke får lov til å bety noe for meg.

I populistenes verdensbilde er dette mangfoldet, ikke bare i en befolkning, men i én og samme person, vanskelig å anerkjenne. I den retorikken opereres det gjerne med en snever og konkret definert tilhørighet til en nasjon og en kultur, der dommene kan være harde over dem som ikke vil gå i geledd. Jeg tenker at noe av oppgaven til de som vil stå imot disse bølgene, er ikke å innta motsatt perspektiv like hardt og insisterende, det er å insistere på kompleksiteten i alle mennesker, og i alle ting.

Mange av de som er globalt anlagt av oss, de som David Goodhart ville kalt anywheres, påpeker gjerne at de norske nasjonale symbolene er importert og konstruert, og at mye av kunsten som skapte en nasjonalfølelse i den unge nasjonen på 1800-tallet, var villet propaganda, i stor grad produsert av kunstnere med dansk-tysk bakgrunn. Men det vesentlige ved nasjonale symboler er ikke alltid hvor de stammer fra, men at de inngår i et nett av implisitt kunnskap som gjør at mennesker som ellers lever svært forskjellige liv, føler at de er en del av det samme. De er vel verd å holde fast ved, kanskje nødvendige, når de virker positivt – og verd å kritisere når de brukes splittende. For fellesskap skaper ikke seg selv. De må villes og opprettholdes.

For nå, når vi går rundt i Norge i 2017, fysisk nær hverandre, men mentalt på forskjellige kanaler — hva er det som gjør at vi føler oss som en del av det samme? For min del tror jeg følgende: Vi vil alltid være forskjellige, men for at dette skal fungere, må vi være fortrolige. Vi skal ikke være like, men vi skal føle oss trygge på at vi trekker noenlunde i samme retning. På samme måte som det er lov å ønske seg en annen verden enn den pluralistiske, er det lov å ville leve i henhold til en streng fortolkning av en religion. Slike valg må respekteres.

Det som ikke kan aksepteres, er å tvinge sine idealer og leveregler på andre, eller forlange at de skal prege de offentlige rommene alle deler. Av den grunn tror jeg ikke det er til å komme fra at forskjellene våre må være forankret i noen vidtfavnende felles verdier, som ligger til bunn for fellesarealene og felleskanalene. Disse verdiene må trolig være liberale, men ikke i møte med det illiberale, tolerante, men ikke overfor intoleranse, og der enkeltmennesker skal kunne få en noenlunde lik oppvekst og møte like muligheter, uavhengig av kjønn, etnsitet, tro eller legning. Sentralt her står retten til å tenke høyt og fritt, og ikke bli tvunget til å tilpasse seg noen religion eller ideologi. Det innebærer retten til å legge det verdenssyn eller livssyn man vil til grunn for sitt eget liv, men respektere at det er rom i offentligheten som bør holdes sekulære og så nøytrale som mulig. Rent konkret innebærer det trolig å jobbe jevnt med å bygge konsensus om at det bør være ytringsfrihet i religionsspørsmål, og ikke nøle i forsvare for retten til å bedrive blasfemi eller satire — og å  kjempe mot alle former for sosial kontroll i religionens navn, samme hvilke religion som ligger til grunn.

Ut fra tanken om at innbyggerne bør være fri, likestilte og jevnbyrdige, innebærer det å jobbe for at gutter og jenter skal vedbli å få lik oppvekst og skolegang, i samme rom og i samme svømmehall, og mot at disse fellesrommene dermed blir sett på som seksualiserte og truende. Dette må kunne gjøres uten å avfeie eller dømme de som har kommet utenfra og opplever at dette innebærer en brå overgang for dem og barna deres, og uten å bebreide de som i privatsfæren, og i sitt eget liv, velger å legge andre idealer og retningslinjer til grunn for hvordan de tenker og handler enn majoriteten. Kanskje kan det være med på å styrke den tilliten som må eksistere mellom fremmede i samme land, mellom enkeltpersoner og institusjonene; den tilliten som virker som om den er litt mer skjelvende og skjør nå enn bare for noen få år siden.

Det er mulig å bevege seg vekk fra synet på samfunnet som et nullsumspill der man må hegne om sin gruppe, og tilbake til en tanke om hva som er rimelige og nøytrale løsninger for et folk som rommer mange forskjellige mennesker. Men det innebærer altså en fundamental anerkjennelse om at andre ikke nødvendigvis ønsker å bli som oss og leve våre liv — og at det ikke trenger å bety at de bare trenger å tenke seg om litt lenger.

Mer om Inger Merete Hobbelstad. 

Lyst til å lese mer?

Logg inn Bli medlem
Inger Merete Hobbelstad
Inger Merete Hobbelstad
ingermerete@gmail.com


Les mer: Norge, Perspektiv, Politikk
Den banala godheten och terrordådet i Stockholm

Det här är inte rätt situation att vända andra kinden till.

Close