NY NORDISK LITTERATUR

Broer over tidens elv

Kapitlene og tekstene er navnløse. Leseren møter prosatekstene med korte lyriske intermessoer upåvirket av overskrifter. Les utdrag her.

Zlatko Ilieski
Zlatko Ilieski

Hvem

Debutforfatter Zlatko Ilieski (f. 1980) er oppvokst i Makedonia, og møtte kjærligheten som brakte ham til Norge i 2008. Bosatt i Skien med kone og barn.

Hva

Tekstene handler om reiser, forandringer og nye møter med det gamle. Ilieski er opptatt av språk, ikke som en samling av regler, men språket som rom for eksistensen. Boken utkommer i juli 2017.

Hvorfor

Livet er tiden selv – broen som fører oss gjennom det, er språket. Kan man se på fortiden med et nytt språk og er fortiden alltid den samme? Et ord er et ord, en ting er en ting, men er det så enkelt? Det spør Ilieski seg i hans nye bok.

I

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet, få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser raskt og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri før hadde følt.

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta et siste farvel med farfar.
En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes bestefar.

Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse.

Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid.

«Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld? Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?»

Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke, der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille.

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for ung til å kunne forstå den store forandringen.

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den samme gamle ballen i hagen med bestefar. Vi hadde de samme familiemedlemmene og vennene på besøk, men nå pratet de med alvorlige ansikter om store, alvorlige ting, som vi barna ikke skjønte noe særlig av.

Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsatt fra at når vi skulle snakke om det gamle landet, snakket vi i fortid og ikke i nåtid. Jeg syntes det var litt rart at det landet jeg ble født i, døde. Et nytt ble født. Jeg ble født i et land som ikke lenger fins, og vokste opp i et land som prøver å bevise at det fins.

Mange år senere fikk jeg mitt første barn. En glovarm sommerdag i august. Jeg kan ikke huske at jeg var glad. Jeg følte ikke mye; det var ikke tid til følelser. Det var hastekeisersnitt, og et nytt familiemedlem kom inn i livene våre seks uker tidligere enn ventet.

Jeg var omgitt av kjente ansikter – venner og familiemedlemmer med smilende ansikter kom for å gratulere. Lange netter og bleieskift, og noen måneder senere, dåp i kirken og en stor gul buss som kjørte oss dit. Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell. Jeg jobbet fra åtte til fire på hverdagene, drakk fortsatt på fredagene, og hadde fortsatt tannlegeskrekk. Ingen forskjell, bortsett fra at hjertet mitt slo litt raskere for hver gang jeg så meg selv i øynene hennes.

Dette er livet. Er dette livet? Livet er dette. Bare et spill med rekkefølgen på ordene i setningene. Det er det som utgjør forskjellen.

Broer_over_tidens_elv_COVER_129x206_mm_3

Klokken min skal gå

i mange år etter min død

Vi delte tiden sammen

min stille venn og jeg

Nå forlater jeg tiden

men tiden forlater ikke oss

Klokken er rund

for tiden er rund

Ingen begynnelse

og ingen slutt

Jeg dør ikke

Jeg går bare

på baksiden av tiden

Så kanskje jeg finner det ut:

hva måler en klokke?

Lyst til å lese mer?

Logg inn Bli medlem
Rania Broud
Rania Broud
rania@broenxyz.com


Les mer: Norge, Ny nordisk litteratur
Uro – ei historie om Norges framtid

Bård Vegar Solhjells "Uro" tar for seg de grunnleggende verdiene som splitter og forsoner mennesker. Les utdrag her.

Close