NY NORDISK LITTERATUR

Senteret

En ung mor har flyttet til Skien for å komme seg bort fra Oslo, og bort fra han som ikke ville være far til barnet hennes. Barnet har enda ikke fått et navn. Hun har ifølge navneloven seks måneder på seg til å gi barnet sitt et navn. Les utdrag her.

Victoria Durnak. Foto: Heidi Furre
Victoria Durnak. Foto: Heidi Furre

Hvem

Victoria Durnak (f. 1989), norsk kunstner og forfatter. Romandebuterte i 2010 med diktsamlingen Stockholm sier. Bosatt i Oslo.

Hva

Aktuell med romanen Senteret - hennes syvende utgivelse, og tredje roman. Boka utkom 30. mars 2017.

Hvorfor

Romanen gir et innblikk i en mors ensomhet og fødselsdepresjon, men med en lun fortellerstemme som er undrende og ærlig. Så ærlig at det blir morsomt. Så ærlig at alvoret treffer deg.

Japan

Snorkelyder gjengis forskjellig på ulike språk. På engelsk: zzz, på
japansk: gu gu, på polsk: chrrr, på vietnamesisk: kho kho.
Babyen har nettopp vekket meg for å få mat og ligger fornøyd
i sprinkelsenga igjen.

Klokka på komfyren viser 05.31, jeg vurderer å legge meg
til å sove, men slår det fra meg. Går inn på soverommet og leter
etter et par ullsokker i den øverste skuffen på kommoden. Blant
ubrukte bleier, håndklær, strømpebukser og fyrstikkesker finner
jeg en blå og en svart sokk, som jeg trekker på meg, sittende
ytterst på kanten av senga.

Mens jeg sitter der, ser jeg rett inn i det firkantede speilet
som allerede hang på veggen da jeg flytta inn. Hun som glor
tilbake ligner en dame fra før-bildet i en Kvinner og Klær bli-ny
reportasje.

Trenger:
Vi la varm farge for å få fram glans.
Trenger:
De gylne kobbertonene i fargen gir glød til både hud og hår.
Trenger:
Frisyren rammer inn ansiktet, og den skrå luggen er enkel å ta
bort med en hårnål.

Jeg går inn på kjøkkenet igjen og stirrer ut av vinduet mot
bakgården. Det er fortsatt bekmørkt, ingenting som tyder på at
en ny dag kommer. Når jeg ser på klokkedisplayet igjen, viser
det 05.34, jeg finner fram en liten kjele i det høye skapet. Griper
et eple fra den halve keramikkskåla som gikk i gulvet den første
dagen jeg bodde her. Før jeg hadde sovet en eneste natt i denne
leiligheten, hadde noe gått i stykker. Skåla delte seg perfekt på
midten, jeg kastet den ene halvdelen, men bruker den andre som
fruktfat.

Med rivjernet som står oppå komfyren river jeg eplet helt
inn til skrotten, spiser det siste jeg ikke kommer til. Så heller
jeg havregryn fra en pose som også står oppå komfyren, lukter på melka i kjøleskapet før jeg heller litt av den oppi kjelen også.
Litt vann fra springen, en klype salt, og så setter jeg plata på
maksimalt.

 Jeg blir stående og stirre ut av vinduet igjen. Lener meg litt
fram, så varmen fra plata og innholdet i kjelen mykt brer seg i
ansiktet mitt. En liten boble slår sprekker i den grynete vannskorpa,
på ren automatikk skrur jeg ned temperaturen med den
høyre hånda.

 Så kjenner jeg noe vått langs det varme kinnet mitt. Ser ned,
for akkurat å oppfatte at en tåre glipper fra kinnbeinet mitt og
ned i den svakt boblende grøten.

Etter at jeg har spist og ligget søvnløs på sofaen i et par timer,
lager babyen de lydene som betyr at hun er sulten igjen, så jeg
gir henne en flaske NAN. Jeg prøvde virkelig å få til ammingen,
men da babyen ikke hadde lagt på seg tilstrekkelig ved første
kontroll på helsestasjonen, ga jeg opp hele prosjektet.
Da babyen har drukket sine 60 ml erstatning, bærer jeg
henne bort til sofaen og legger henne på ryggen i søkket mellom
lårene mine. Hun veksler mellom å kikke i taket og på meg,
former munnen sin til en o.

– Lille Japan, prøver jeg meg lavt og tar tak i de små hendene
hennes.

Fingrene hennes lukker seg rundt pekefingrene mine, jeg
stryker nedover armene hennes med lillefingrene.

Denne vesle skapningen er en øygruppe som grenser til
Russland, hyppig utsatt for jordskjelv og vulkanutbrudd.

Hun er omgitt av delfiner, full av øgler.

Har store klimaforskjeller fra nord til sør.

Og er helt sentral i fremmedgjorte, vestlige ungdommers
drømmer.

Hun er et land der barna får godt sammensatte lunsjer i
barnehagen og tar t-banen alene allerede som førsteklassinger.

Hun er sjøgress, soya og wasabi.

Vann som helles over gravstøtter og pen keramikk.

Nei.

Uansett hvor mye jeg prøver å tro på det, så er hun ikke Japan.

Hun er fortsatt bare babyen. Min baby? En ulykkelig konsekvens
av en London-tur for å feire et halvt år sammen med en dust.

Som ikke egentlig var dust, men som ble en så fort dette skjedde.
Så fort hun skjedde. Hun var så liten, nesten ingenting da han
kunngjorde at han ikke var med på det. Han var ikke med på
verken meg eller henne.

F302_Senteret_300dpi

Lyst til å lese mer?

Logg inn Bli medlem
Rania Broud
Rania Broud
rania@broenxyz.com


Les mer: Ny nordisk litteratur, Perspektiv
Hvem blir angrepet, og skutt i brann? Denne dagen? Er det oss? Eller klarer vi oss i dag også?

Hvem blir angrepet, og skutt i brann? Denne dagen? Er det oss? Eller klarer vi oss i dag også?

Close