Hvem blir angrepet, og skutt i brann? Denne dagen?  Er det oss? Eller klarer vi oss i dag også?

Av Stig Torgersen

Mannskapet stod og speidet utover havet. En etter en, tørnet de ut, i god tid før frokost. Etter hvert som de tørnet ut, gikk de inn i byssa, der messejentene  hadde kaffen ferdig. Tause stod vi på dekk, og speidet. Uansett i hvilken retning man speidet, var det skip som lå til ankers. Store skip. Supertankere. Ingen visste hva den andre tenkte. Men, jeg tror vi alle hadde én felles tanke. – Hvem blir angrepet og skutt i brann? Denne dagen?  Er det oss? Eller klarer vi oss i dag også?

Det kunne utspille seg scener som får Dantes Inferno til å virke som en søndagstur  i parken.

Det var ikke fullt så kritisk når man lå til ankers i ballast. Det var først på vei inn at faren for angrep var størst. Eller ut fra Kharg Island, full-lastet med olje, råolje. Vi lastet 353 000 tonn råolje. Det kunne bli et helvetes bål. Det kunne utspille seg scener som får Dantes Inferno til å virke som en søndagstur  i parken.

Vi var unge og på søken etter spenning og de «store» pengene. Når vi var i krigssonen hadde vi 200 prosent tillegg på hyren. Skattefrie kroner. Som krigstillegg.

Historiene, og hva som skjedde den gang, må komme frem i lyset. Historiene er for viktig, til at de går inn i historiens glemmebok. I 2015 kom Arild E. Syvertsen ut med boken Norske sjøfolk i krig og terror. Slik jeg ser det er dette den beste boken om nyere norsk sjømannshistorie med et kapittel av norsk maritim historie, som få til nå har snakket om. Ingen har debattert. Og få har forsket på. Om noen. Det omhandler de norske sjøfolkene som seilte i Persiabukten. I krigssonen. Under krigen mellom Iran og Irak. Gulfkrigen 1980-1988.

Selv seilte jeg på Lars Kroghs skip «T.T Wind Escort» i 1983-84. Boken til Syvertsen gir et lite innblikk i hva som skjedde der, den gang. Mikal Olsen Lerøens film Pappas reise gir enda et blikk inn i det som skjedde. Det var mange båter, norske båter, som ble angrepet, og skutt i brann disse årene. Mannskapet levde under et konstant press. Det var nok mange sjøfolk som fikk problemer i ettertid med å takle det vi var med på. Jeg vet om de som søkte hjelp, men som kun fikk skuldertrekk tilbake, med beskjed om at man reiste til krigssonen frivillig. Det er riktig nok. Men var vi klar over hva vi gikk til? Svaret mitt er et ubetinget nei. Vi var unge den gangen. Kanskje var vi også litt dumme. Motivasjonen var vel pengene.

Da jeg leste Syvertsens bok kom det hele tilbake boken. Tanker som jeg hadde fortrengt. Eller bare hadde glemt. Tanker om et kameratskap. Tanker om folk som tok vare på hverandre. Tanker på kriblinger i magen, når vi fikk beskjed at det var vår tur å laste på Kharg Island i Iran. Galgenhumoren. Og synet av de utbrente tankskipene, som ble slept forbi. Gjennom boken ble bildene levende for meg igjen. Men ikke minst viste den hvilke engasjement norske redere hadde i krigen. Det er viktig samtidshistorie som fortelles, som altfor få kjenner til.

Norges Rederiforbund nekter imidlertid ennå å åpne arkivene sine, om denne perioden. Jeg undres: Hva har de å skjule?

Syvertsens bok førte til presseoppslag. Flere har fokusert på dem som ble skadet under angrepene. Slik får vi ansikt til historiene, vi får vite hva de gjennomlevde. Men hvorfor viser ikke pressen et større engasjement for å få frem det som ligger bak disse historiene? Hva gjorde den norske stat opp mot de norske rederiene. Hva visste de? Hvordan de tjente sine penger? Hvorfor følger man ikke sporene til de som tross alt slo seg opp under denne krigen? Den gang florerte det rykter om hvordan enkelte redere drev. Og hvor lite skrupler han hadde.

Syvertsens bok - og Mikal Olsen Lerøens film i de rette journalist-hender, er kilde til mange spørsmål. Mange viktige spørsmål. Alt fra ettervirkninger for mannskap, til hvordan kyniske redere, under bekvemmelighets flagg, utnyttet krigen mellom Iran og Irak til å slå seg opp økonomisk, og hva den norske stat visste. Og aksepterte. For profitt.

Det var nok mange, etter noen perioder i gulfen, som hadde tøffe tider, selv om de var på båter som ikke ble angrepet. Dessverre. Det er på tide at disse historiene kommer frem, at stemmene blir hørt. Før det er for sent.

Lyst til å lese mer?

Logg inn Bli medlem


Les mer: Europa, Perspektiv, Politikk, Politikk
SKAMLØS TAKKETALE: «Den perfekte piken er ærbar, lydig, dydig, stille.»

Vi gir oss ikke før frihet gjelder alle, og vi skal sørge for at debatten ikke blir en klisjé. For vi er ingen klisjé.

Close