SKAMLØS TAKKETALE

"Den perfekte piken er ærbar, lydig, dydig, stille."

Sofia N. Srours takketale på vegne av "De skamløse jentene" da de mottok ytringsfrihetsprisen Fritt Ords honnør i Oslo 15. mars.

Foto: Maria Gossé

Hvem

"De skamløse jentene" ble et begrep etter at Nancy Herz brukte det i et debattinnlegg i Aftenposten våren 2016.  Amina Bile (18) er fra Skien, går på skole i Porsgrunn og er leder i Telemark Sosialistisk Ungdom. Nancy Herz (20) er fra Haugesund, har libanesisk bakgrunn og studerer nå jus i Oslo. Hun er 1. vara til styret i Amnesty Norge. Sofia Srour (22) er fra Nøtterøy og er i dag masterstudent i rettsvitenskap i Oslo. (Foto: Maria Gossé).

Hva

Tre av de fremste "skamløse jentene", mottok nylig Fritt Ords Honnør for å ha satt sine egne dagsordener i hittil underbelyste debatter om æreskultur, kjønnsroller og sosial kontroll av kvinner i minoritetsmiljøer. De unge kvinnene har satt tydelige spor etter seg i den norske offentligheten.

Sofia N. Srour holdt takketalen på vegne av jentene.

Hvorfor

Nancy Herz satte de skamløse på dagsorden med innlegget "Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå" i Aftenposten." Siden har en rekke unge norske kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn vært spesielt opptatt av samme tema. De har gitt nytt innhold til ordet skamløs - og satt mot i en rekke unge jenter til å uttrykke seg.

Kjære Fritt Ord, tusen hjertelig takk for denne prisen. Kjære jenter, Nancy og Amina. Kjære Leo. Kjære alle sammen.

Det er en enormt stor ære å motta honnørprisen med jentene. Jeg er ydmyk, for det finnes veldig mange verdige vinnere. Men jeg er også rørt og lettet: For hvor mer åpenbart kan det bli, at denne debatten er viktig? Det er en stor anerkjennelse av en debatt som har vært neglisjert.

Ifjor vår gikk en rekke minoritetsjenter sammen som “de skamløse jentene”, jenter som var lei sosial kontroll og den kollektivistiske skammen i noen lukkede miljøer. Vi skulle videreføre en kamp som var blitt tatt før oss av kvinner som Shazia Majid, Deeyah Khan, Shabana Rehman Gaarder, Kadra Yusuf, Amal Aden.

Les også Kadra Yusuf: #Ikkebliforvestlig

Jeg hadde lenge engasjert meg for kvinnerettigheter i tiden før, men det var ikke før februar ifjor at jeg skrev offentlig om ukulturen i noen lukkede miljøer hvor ord som "skam" og "ære" forbindes med jentekroppen. Den perfekte piken er ærbar, lydig, dydig, stille. En jente som lever innenfor de sosiale normene som er akseptert, og totalforbud. Hennes kropp blir brukt mot henne, hennes seksualitet gjort til hennes svake punkt.

Enda vondere er det med den ekstreme kontrollen. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse jomfrusjekk, å sendes til hjemlandet på re-oppdragelse, overgrep, æresvold. Overgrep, for eksempel, beskrives ofte som sex utenfor ekteskap, skylden legges på jenta og hun er ikke lenger av verdi. Si meg… hvordan skal en jente som henne tørre anmelde når hun vet hun risikere dobbelt tap - både i miljøet og i rettssalen?

Vi gir oss ikke før frihet gjelder alle, og vi skal sørge for at debatten ikke blir en klisjé. For vi er ingen klisjé.

Det er ikke det at unge mennesker ikke vil si ifra, men at miljøet ikke tåler å høre, og de som hører ikke vil tro.

Sosial kontroll tar fra individet de grunnleggende rettighetene: bevegelsesfrihet, valgfrihet, selvbestemmelsesretten. Alt det som gjør livet fullkomment. Jeg beskrev det som å leve i glasshus, en illusjon av frihet: du kan se friheten, men den gjelder ikke deg.

Vår kamp foregår på flere fronter: mot ekstremisme, for ytringsfrihet - mot kontroll, for frihet - mot rasisme, for inkludering. Det er en tung kamp å ta. På den ene siden blir vi anklaget fra miljøene vi kritiserer, for å være personer med eksponeringsbehov, som generaliserer og åpner for rasisme, kun fordi vi taler om urett. Men det viktige i debatten er å se alle, ikke bare de ressurssterke men også de undertrykte, og fokus bør ikke være på den som føler seg krenket av kritikk men den som opplever urett. På den andre siden har vi opplevd at rasister, muslimhatere og populister ofte misbruker vår kamp til å ytterligere stigmatisere etniske minoriteter.

Men vi må heve oss over dette. Dette er en kamp for fellesskapet, og det ideelle ville vært tverrpolitisk samarbeid som inkluderer etniske minoriteter i de saker som angår oss, slik at vi kan ta kampen på våre premisser. Vi må drive opplysningkamp hvor vi utfordrer holdninger, sprer kunnskap som eliminerer fordommer som går begge veier og opplyser alle parter om dere plikter og rettigheter, slik at vi åpner øynene til flere. Gjennom tverrkulturell kompetanse kan vi forstå hverandre bedre.

Vi - som et samfunn - et “oss”.

Det jeg gjør, gjør jeg ikke for å få noe i gjengjeld, jeg ønsket bare å gjøre en endring, og kanskje inspirere flere til det samme. Men prisen betyr utrolig mye for saken, og den sender et signal om at vi blir hørt, at våre liv er viktige og alle som tar del i debatten, ikke skal stå alene. Det nytter å bruke ytringsfriheten, og jeg håper dette inspirerer flere til å selvhevde seg i hverdagen og debatten, ta et oppgjør med moralpolitiet og kreve sine rettigheter, sette sine egne grenser, mål og ambisjoner - for det er ingen skam å være fri.

Og til slutt: jeg vet ikke hvor lenge vi kommer til å stå sammen som de skamløse jentene, men på Skamløs Dag på Stortinget ifjor ga vi et løfte: vi gir oss ikke før frihet gjelder alle, og vi skal sørge for at debatten ikke blir en klisjé. For vi er ingen klisjé.

Igjen, takk til Fritt Ord. Takk for oppmerksomheten.

Se utdelingen av Fritt Ords honnør 15. mars.

Lyst til å lese mer?

Logg inn Bli medlem


Les mer: Kultur, Norge, Perspektiv
Den perfekte storm for Marine Le Pen

Det franske præsidentvalg er en europæisk gyser.

Close